lørdag 27. august 2016

Min farmor og hennes søsken

Foto privat: Borghild Theodora Odden (født Bredesen)


Min farmor Borghild Theodora var eldst i søskenflokken, født 7. april 1911 på Notodden, og hun ble hjemmedøpt den 21. april 1911. Den kirkelige dåpen fant først sted den 28. juni 1914, samtidig med barn nummer 3 i søskenflokken. Hvorfor ble hun døpt så lenge etter fødselen, og hvorfor ble hun ikke døpt når barn nummer 2 i søskenflokken ble døpt?

Oldefar Theodor var bryggearbeider på Norsk Hydros anlegg, og dette var grunnen til at familien bodde på Notodden.

Jeg har blitt fortalt at farmor be døpt i Heddal stavkirke, og ved et søk vedrørende Notodden kirke, ser jeg at denne er bygget først i 1938, altså flere år for sent.

Notodden ble først et sentrum etter at Norsk Hydro startet opp sin virksomhet der, og alle kirkelige handlinger foregikk i Heddal stavkirke før Notodden fikk sin egen kirke.

Fra wikipedia: Navnet Notodden kommer opprinnelig fra husmannsplassen Notodden (som tilhørte Tinne gård) ved munningen av Tinnelva ved Heddalsvatnet. En person fra Notodden kalles en notodding.
Notodden ble skilt ut av Heddal som egen by i 1913, og feirer 100-årsjubileum i 2013. Sine nåværende kommunegrenser fikk byen i 1964 da kommunene Heddal og Gransherad (unntatt Jondalen), samt en del av Hovin ble en del av Notodden kommune.



Heddal stavkirke, Foto: May B. Odden

Tidligere navn på Heddal er Hitterdal, og i boken "Hitterdalsboken" som er å finne på nb.no står det følgende skrevet om denne praktkirken:

Hitterdals kirke er en av de mange gamle stavkirker, som i det ellevte og tolvte aarhundrede blev bygget i stort antal i vort land, men hvorav kun faa - i alt omkring 30 -- nu foruten denne er i bruk. Kirken er en av de største av stavkirkene i landet, bygget i en stilart, som paa enkelte punkter avviker fra andre landsdeles og som derfor kaldes Telemarksstil, og er et byggverk av høi rang. Den har været og er et særdeles sjeldent og vakkert byggverk, selv til en kirke at være. Navnet paa dens byggmester er glemt, men hans minde er uforglemmelig, saalenge kirken staar. Slegt efter slegt i mer end 25 led har beskuet dens vakre former, dens slanke taarn og det smukke træarbeide. En venlig tanke og en taknemlig følelse har vendt sig mot bygmesterens fra hundredetusinder av alle dem, som gjennem otte aarhundreder har beskuet helligdommen og i den fundet trøst og sjælefred. --

I de ældste, opbevarede notater om Hitterdas kirke kaldes den "Ryginar kyrkja i Heitradali". Den omtales første gang under Haaken den Vte i et brev fra 1315 og samtidig omtales en prest ved navn Eilif. I biskop Øysteins jordebok fra 1398 oplyses at den er indviet til Jomfru Maria og kaldtes "Mariakirken", og at denne indvielse fandt sted 25. oktober. -- Aarstallet er bort -- men Glückstad vil efter opgave i en gammel kirkeprotokol henføre det til 1164. L. Dietrichson, der er en autoritet paa stavkirkenes omraade, mener dog at kunne slutte av forskjellige ting ved den bygning, at den ikke er fuldt saa gammel. Han mener den maa være bygget omkring aar 1200.

For å lese mer om denne flotte kirken og bygda for øvrig, kan du ta en titt i boken via denne linken: Hitterdalsboken: gaarder og slegter

Borghild Theodora gifter seg den 16. desember 1933 med Georg Odden, mest sannsynlig skjedde dette i Østre Porsgrunn kirke, men da denne kirkeboken per nå ikke er tilgjenglig på nett, har jeg ingen bekreftelse på dette.


Østre Porsgrunn kirke. Kirken var en korskirke fra 1760, som dessverre ble totalskadet i brann natt til 11. april 2011. Byggverket var i tre og hadde 600 plasser og var en av landets største trekirker. Kirken var ikke fredet, bare listeført som verneverdig. (Wikipedia).


Farfar var veldig ivrig på å få seg et gårdsbruk, og han "slepte" derfor familien med seg i jakten på dette. De bodde i Skien, så i Flåbygd, på Sundbø - Sorenskrivergården, så flyttet de til Ovakåsa i Lunde, begge disse gårdene forpaktet farfar. Så bar det ned til Skien igjen og på et tidspunkt kjøpte han en gård i Porsgrunn kommune (vet ikke hvor), men av en eller annen grunn fikk han ikke konsesjon til å drive denne gården, så den ble solgt igjen.

Farmor var glad i å synge og spille gitar, og jeg er heldig, for hennes gamle gitar står nå i min stue.

Hun fikk tidlig påvist astma, og hun røkte noe hun kalte for "astmasigaretter", i dag er det en latterlig betegnelse, men på den tiden røkte mange, og helseskadene var ukjente. Jeg vil tro at det var en type mentol-sigaretter hun hadde, og at de ble kalt for astmasigaretter på grunn av den "kjølige" smaken.

Hun døde tidlig, allerede den 5. mars 1959, i en alder av 47 år. Begravelsen skjedde den 11. mars 1959 ved Gimsøy kirke.

Gimsøy kirke, Foto: May B. Odden



Barn nummer 2 i søskenflokken er Olav Henry Brede, født 8. august 1912 og døpt, også i Heddal stavkirke, den 23. februar 1913. Hvorfor i all verden ble ikke farmor Borghild døpt sammen med Henry?

Foto privat: Olav Henry Brede Bredesen

Henry giftet seg den 25. juli 1936 med Ingerid Agathe Johansen fra Helle, Telemark. Han arbeidet som skiftformann ved østre kaiområdet på Norsk Hydro, Herøya. I mange år bodde de på Herøya, men flyttet senere til Helgelandsmoen i Hole Kommune, Buskerud og bosatte seg i generasjonsboligen som datter og svigersønn hadde der.

Henry døde den 28. oktober 1987 av lungekreft og er begravet ved Hole kirke.



Så ble Gordon født, den 8. mai 1914, og døpt i Heddal stavkirke, samtidig med farmor Borghild, den 26. juni 1914. Hvor fikk de så navnet Gordon fra? Jeg har ikke klart å finne noen kilder bakover i slektshistorien som kan gi noen indikasjon på hvor dette navnet dukker opp, men søskenflokken hadde tanter og onkler både på farssiden og morssiden som hadde emigrert til USA, og det kan være at navnet har dukket opp i en eller annen sammenheng derfra. Det er dog ingen av de amerikanske slektningene som har dette navnet.

Detalj fra Heddal stavkirke, Foto: May B. Odden


Lille Gordon blir ikke gammel, den 28. januar 1915 dør han av "Bronchit" og han blir gravlagt ved samme kirke som han ble døpt i året før, den 3. februar 1915.


I 1916, nærmere bestemt 27. januar blir en ny sønn født, han får også navnet Gordon, etter sin avdøde bror.

Hvem var han?

Vel, for å si det rett ut: "jeg aner ikke". Det eneste jeg visste til inntil ny helt nylig var at han døde ung, i en ulykke, og at faren min har navnet hans som mellomnavn.

Jeg snublet rent tilfeldig over en overraskende informasjon om han, da jeg skulle fylle inn noen linker i slektstreet mitt. Jeg hadde nemlig notert ned fødsels- og dåpsdato, samt dato for dødsfall både på han og alle søsknene hans, men av en eller annen grunn hadde jeg ikke link til kirkebok/dokumentasjon på dette. Så, etter litt søking på nettet og kontakt med Statsarkivet i Kongsberg, fant jeg dåpsdatoen hans 17. mars 1916, hjemmedøpt.

Men, så var det overraskelsen da, jeg søkte etter navnet hans på avansert personsøk på Digitalarkivet, og der dukket det opp en transkribert kirkebok. Gordon ble konfirmert 27. september 1931 på Bastøy Skolehjem. Hva??? Det har jeg aldri hørt noe snakk om. Jeg spurte alle som kunne ha noe kjennskap til dette, men ingen visste noe. Ingen hadde hørt om dette. Min onkel utbrøt: "Var ikke han til sjøs da?" Når jeg spurte han. Antageligvis har det vært "historien" i familien. Gordon var på Bastøy skolehjem og historien utad var at han var til sjøs. Dette var ikke ting det ble snakket om på den tiden.

Når jeg så gikk til den scannede kirkeboken oppdaget jeg at gutten som sto nevnt som konfirmant på linjen under Gordon var fra Solum, og fedrene til begge guttene sto oppført som Bryggearbeidere. Kunne de to ha funnet på "noe sprell" sammen? Hadde de blitt kjent med hverandre via fedrene sine, som mest sannsynlig jobbet sammen?

Nysgjerrigheten var pirret - veldig pirret. Jeg tok derfor en telefon til Riksarkivet og fortalte hva jeg søkte av informasjon. Jeg ble bedt om å sende en e-mail, men fikk beskjed om at de kunne ikke love at jeg fikk noe. Informasjonen var "for ny" og dette var noe som kom inn under vergerådet.

Vel, her for et par-tre dager siden fikk jeg en e-mail fra Riksarkivet og dokumentasjon på Gordons opphold på Bastøy.

Nr. 2180 - Gordon Bredesen

Opptatt i Bastøy skolehjem 1/4-1930, avdeling B
Født 27/1-1916 i ekteskap, døpt hjemme.
vaksinert  ?  , konfirmert --
Anbringes i skolehjemmet på grunn av Simpelt og grovt tyveri.

Ojsann, her er nok familiens sorte får i egen høy person, han var nok en av datidens rebeller.

Det står opplyst at han i de siste par år har gjort seg bemerket med slett oppførsel og denne har bestått i tyveri.

Han har ikke vært særlig hardt behandlet verken i hjemmet eller i skolen. Han har ingen legemsfeil, feil ved sanseorganer eller talefeil

Han har hatt Engelsk syke, bronkitt, kikhoste og meslinger. Det er ikke oppdaget neon sykelig tilstand som epilepsi, hysteriske anfall eller lignende.

Stort sett er alt normalt, han er innesluttet, virksomhetstrangen er som hos barn flest.

Ved spørsmål om det er noe han er helst opptatt med, eller om han er særlig flink eller særlig klosset, står det: "Intet spesielt å bemerke".

Ved spørsmål om han har vist hang til selvbesmittelse, alkohol, tobakk eller dyreplager, er det svart: "Såvidt vites ikke". Men ordet tobakk er understreket og det er kommentert: "Han er glad i å røke".

Han har hatt normale oppvekstforhold, og det har ikke vært forsømt eller uforstandig oppdragelse, men han har vært i "slett selskap". Kan dette være hentydet til gutten som ble konfirmert samtidig med Gordon?

Det er mange spørsmål på skjemaet, som er på hele fire sider, og mange av spørsmålene ville aldri ha blitt stilt i dag, rett og slett nedverdigende spørsmål. Men han ble i alle fall sendt til Bastøy med familiens samtykke.

Anbringelsen skjer i vergerådet i Gjerpen. (Dette må vel bety at familien bodde i Skien på den tiden).

Helt til slutt ligger det en kopi av en side i noe som mest sannsynlig er en protokoll. Arket er merket med side 24. Jeg antar at alt vedrørende Gordons opphold på Bastøy har stått på side 23, og dette har jeg ikke fått ut fra Riksarkivet. Det skulle ha vært veldig spennende å sett hva som har blitt skrevet om oppholdet hans, men det er 20 år til denne informasjonen blir frigitt.

Teksten som er skrevet på side 24 er som følger:
Utskr 24/7-34 og sendt i plass til O. Christoffersen Herøen.


Gordon satt altså i fire og et halvt år på Bastøy, og kom først ut derfra når han enten har klart å skaffe seg en jobb selv, eller at skolehjemmet har skaffet han en arbeidsplass. Ifølge en dokumentar som ligger på YouTube slapp visst ingen ut fra Bastøy uten at de hadde jobb. Og det var ikke bare enkelt å få jobb når du var "Bastøy-gutt". I mange tilfeller var det skolehjemmet som skaffet ungdommen en plass, og siden det her står "sendt i plass" er det nærliggende å tro at det er det som er tilfellet i denne saken.

Hvem var O. Kristoffersen? Var han en bonde, eller var han en håndverker? Det var som regel bønder eller håndverkere som tok imot Bastøy-guttene. Undersøkelser så langt har ikke bragt på det rene hvem O. Kristoffersen var.

Ved denne oppdagelsen kjente jeg at jeg ble "satt ut", og jeg måtte sette på filmen "Kongen av Bastøy" å se den på nytt, jeg trålet rundt på nettet etter informasjon om Bastøy skolehjem, og alt jeg så og leste var nedslående.

De fleste guttene som kom dit skulle i utgangspunktet bare være der i noe måneder, de fleste var der i flere år. Om de kom hjem på perm var det sjelden eller aldri de fortalte noe om hvordan de virkelig hadde det på Bastøy, ja om de i det hele tatt fikk lov å komme hjem på perm, det var helt og holdent opp til dagshumøret til "husfar".

Det vanket juling for den minste ting, og de måtte arbeide hardt og fikk dårlig mat. Rene torturmetoder ble gjennomført for små foreteelser. De ble dusjet i kaldt vann, de ble pisket, de måtte stå på en stol ved siden av sengen hele natten gjennom med hendene hevet over hodet. Mange av dem ble seksuelt missbrukt. De kunne bli sperret inne i kjelleren, i små jernbur i lange perioder i strekk.

Jeg føler et stort ubehag ved å vite at en av mine nære slektninger har vært på dette skolehjemmet, ja jeg føler ubehag ved at skolehjemmet i det hele tatt har eksistert.

Hvordan ble livet til Gordon etter at han kom tilbake til familien? Hva var tankene hans rundt dette? Hvordan påvirket det han? Spørsmålene er mange og svarene er ikke å oppdrive. Alle som levde, som kjente han, er borte nå, og det finnes ingen som kan gi noe svar.

Men en ting kunne min far fortelle, noe som mange hadde snakket om. Gordon likte å klatre opp i mastene på skutene som lå til kai i Porsgrunn, for så å stupe ut i elva. Bare det tyder på at han var "av den urolige typen", kanskje han i dag ville ha fått diagnosen ADHD?

Gordon kom altså hjem den 24. juli i 1934, og den 5. januar 1936 dør han på Porsgrunn Lutherske sykehus etter en ulykke. Etter hva som har blitt meg fortalt kom han syklende nedover en bakke og kolliderte i et kryss med en lastebil. Han ble gravlagt den 11. januar 1936 (bare 16 dager før sin 20 års dag) ved Østre Porsgrunn kirke.

Den 5. februar 1918 ble ei lita jente født. Hun fikk navnet Evelyn Sofie, og ble hjemmedøpt 9. april 1918 av sognepresten. Lille Evelyn døde den 19. april 1918 og ble begravet 24. april 1918 ved Heddal stavkirke.  Dødsårsak er oppgitt å være hjernebetennelse.

Heddal stavkirke. Foto: May B. Odden


Navnet Evelyn kommer mest sannsynlig fra datteren til den eldste søsteren til Theodor, som på den tiden bodde i Michigan, USA

Den 10. mars 1921 blir Thorleif født. Familien bor da i Porsgrunn. Kirkebøkene for Porsgrunn er ikke scannet og tilgjengelig på nett enda, så jeg har ingen bekreftelse på hans dåp, eller angivelse om hvilken kirke han ble døpt i.



Thorleif giftet seg med Elna Mary Smith, den 25. desember 1949 i Skotfoss kirke.

Thorleif var sjømann, og seilte ute under den 2. verdenskrig, senere arbeidet han som kranfører ved Norsk Hydro på Herøya.

Thorleif døde den 20. .mai 1998 og ble begravet ved Eidanger kirke.


Så kom yngstemann (eller rettere sagt jenta) i flokken. Solveig Elvira ble født den 10. desember 1925 i Porsgrunn


Solveig giftet seg i Oslo den 30. april 1949 med Finn Rudolfsen Orli

Solveig døde den 5. november 2001 og ble begravet den 25. november fra Eidanger kirke.

Dessverre fikk jeg aldri oppleve å bli kjent med min farmor, men hennes søsken, de som vokste opp, fikk jeg gleden av å bli kjent med. Hjertevarme gode mennesker alle sammen. Jeg savner dem alle.

fredag 8. juli 2016

På tur i forfedrenes fotspor - Lunde, Telemark

Her for ikke lenge siden var jeg på tur i mine tippoldeforeldres fotspor i traktene Lunde, Telemark, og for en tur det ble. Vi reiste "mannsterke" herfra, min sønn som sjåfør og mine foreldre som passasjerer. I tillegg hadde vi avtalt at min kusine Trine skulle møte oss i Lunde, samt Bjørg og Arthur fra Rjukan og Bjørg og Asbjørn som var bosatt i Lunde.

Overraskelsen var stor da vi kom til Lunde og fikk beskjed om at vi alle skulle samles hjemme hos Bjørg og Asbjørn (vi hadde nemlig snakket om det i forkant at vi skulle ikke belaste dem med et besøk av "hele gjengen").

Men de hadde disket opp med nydelige snitter og en diger bløtkake til vår store overraskelse. Ja, det var både hyggelig og smakelig.

Her er vi samlet rundt bordet, fra venstre: Joe Kenneth Odden McDonnell,
Arthur og Bjørg Steinsrud, Asbjørn og Bjørg Jønholt

Trine Røllander, Eldbjørg og John Odden

Praten gikk lett og historiene ble mange, til tross for at mange av oss var totalt ukjente for hverandre.Jeg vil vel si at vi følte slektsskapet med en gang og var "gamle kjente".

Litt bakgrunn for turen må jeg ta med, for de som skulle snuble over dette innlegget og ikke har kjennskap til slektsforholdene fra tidligere.

Mine tippoldeforeldre, Brede Olsen og Thea Thostensdatter var på slutten av sine liv bosatt i Lunde, og flere av barna dere ble født her. Brede arbeidet ved Telemarkskanalen som "minerer", og har nok mest sannsynlig stått "litt nærme" når det smalt, for to av fingrene var borte og han hadde frakturer i både den ene albuen og det ene benet, samt at han var blind på det ene øyet. I 1900-tellingen står det at han er forhenværende vanfør kanalarbeider som understøttes av kanalvesenet.

Tippoldefar var anleggsarbeider og hadde vært Sør-Norge "rundt", før han til slutt endte opp i Lunde i Telemark.

På grunn av vanførheten så var han nok ikke særlig arbeidsdyktig på slutten av sine leveår, og familien måtte få hjelp fra Lunde fattigkommisjon. Deres ulykke og fattigdom har blitt min lykke som slektsforsker, for nettopp på grunn av dette finnes det utallige kilder hvor jeg finner informasjon om familien. Jeg skal ikke komme nærmere inn på det i dette innlegget, bare ta for meg turen vi hadde til Lunde, og litt av historien rundt plassene vi fikk se.

Først tok vi turen til Lundtveit, hvor Ingeborg og Aslak bodde. Ingeborg var den nest eldste datteren til Brede og Thea.

Lundtveit

Ingeborg ble ansatt som tjenestejente på Lundtveit, og som det så mange ganger går i slike tilfeller, så falt hun før odelsgutten Aslak. Dette falt nok ikke i god jord for bonden sjøl, og når det viste seg at Ingeborg hadde blitt svanger, ble hun sendt til Kristiania for å føde barnet sitt der. Skammen skulle nok ikke heftes ved gården. 

I 1899 får Ingeborg datteren Asborg, som er født i Kristiania. Og tilfeldigheten vil det slik at vi finner et brev på statsarkivet fra Kristiania fattigvæsen til Lunde fattigvsæsen. Aslak har nemlig ikke sendt penger til Ingeborg, så hun og datteren har ikke noe å leve av.

I kopi av brev fra Kristiania fattigvæsen til Lunde fattigvæsen vedr. støtte til Ingeborg når Aslak ikke har sendt henne penger, står det at hun bor i Orknøgt. 4 I hos Larsen. I adresseregisteret over Oslo i 1900 står det 2 personer som heter Larsen på denne adressen. Den ene er Hans Larsen som er jernbanearbeider og den andre er Simon Larsen som er snekker.

Det er vel nærliggende å tro at Ingeborg har fått kontakt med en av sin fars tidligere kompiser og at det derfor er jernbanearbeider Hans Larsen hun bor hos.
Orknøgt. ligger på Vålerenga. (Vi har senere funnet at Hans Larsen med familie også har bodd på Lunde, og han er opprinnelig fra Hønefoss, som er min hjemby).

Jeg kommer litt tilbake til Ingeborgs historie lenger ned i dette innlegget, og som vi alle vet så ble jo Ingeborg og Aslak gift til slutt, men først tilbake til nåtiden, og Asbjørns fortelling på Lundtveit. (Ingeborg var bestemor til Asbjørn og Arthur).

Aslak var felespiller og en god felespiller også. Telemark Museum har et bildekollage av 10 av Norges beste felespillere, en av felespillerne er Ole Bull, som "alle" kjenner til, og en av de andre som er avbildet er Aslak Lundtveit. Bildet henger også på veggen hjemme hos Bjørg og Asbjørn. Link til Digitalarkivet: her kan du se kopi av bildet.

Lundtveit var en forholdsvis stor gård på den tiden, og det ble tatt ut mye skog. Skogen ble hugget i sommerhalvåret, og fraktet ned for videre transport på vinteren. Hvis du tar en titt på bildet av Lundtveit igjen, så ser du ei bratt åsside på venstre side bak gården. På toppen der ble tømmeret dyttet utfor, slik at det kunne slepes videre ned til Telemarkskanalen, for videre frakt.

Aslak gikk i skogen for å hugge, og der møtte han en liten mann. En bitte liten mann, en grønnkledd en. "Du må ikke ødelegge hjemmene våre" sa han til Aslak, og så forsvant han igjen, like fort som han hadde dukket opp. Aslak fortsatte å hugge ned trær, og bare dager senere ble det sett ei ung og vakker jente nede blant høysåtene på jordet nedenfor Lundtveit. Jenta hadde hale, og like etter sto høysåtene i brann.

Asbjørn humrer og ler når han forteller historien (som jeg bare kort har gjenfortalt her). Den grønnkledde lille mannen kan jeg ikke umiddelbart forklare sier han, men jenta med hale var nok ei pen jente med ei lang flette som stakk ut nedenfor jakka. Jeg må innrømme at jeg fikk aldri klarhet i om høysåtene virkelig hadde blitt satt i brann.

Den musikalske Aslak var stadig på farten og spilte, han vant også flere landskappleiker i felespill I 1900  vant han både i Stavanger, Bergen og Kristiania, i 1906 i Bergen, i 1910 Kristiania og i 1920 i Kristiansund.


Etter å ha sett Lundtveit reiste vi videre på vår rundtur i forfedrenes fotspor, nå skulle vi til Grotevje, for å se stedet hvor familien bodde når min oldefar Theodor ble født i 1889, den første av Brede og Theas barn som ble født i Lunde. Familien bodde også her når Alfred ble født i 1892.

Grotevje
 Utsikten fra gården

For ei perle av et sted. Vel, tippoldefar eide dessverre ikke plassen, så det nytter vel ikke å komme nå å si at jeg har hevd på eiendommen.

Huset er påbygget etter den tiden når min familie bodde der, og man ser tydelig hvor den gamle muren har blitt forlenget og huset dermed blitt utvidet. Det så ut til å ha vært en sidebygning tilhørende gården, og mest sannsynlig var det der Brede og Thea og ungene bodde. På denne tiden arbeidet Brede på kanalen.

Det må ha vært i 1892 som Brede ble skadet og ble arbeidsufør. I 1893 tar Brede og Thea med seg hele ungeflokken og flytter til Solør, til Theas hjemtrakter. Den dele av deres liv skal jeg ikke skrive noe om her, bare konstantere at de bodde vekk fra Lunde i perioden høsten 1893 til november 1895.

I 1898, når datteren Marie blir født, bor de på Aanerød. Dessverre fikk vi ikke sett hvor Aanerød ligger i Lunde, da undertegnede hadde slumset litt med stedsnavnene i forarbeidet for turen, og ikke fått med det på lista. 

Men, vi tar da et hopp frem til midten av 1900-tallet. Min far, John Odden, har også bodd et par steder i dette området, og vi ville jo veldig gjerne se disse plassene også, så første stopp var Flåbygd. Vi kjørte over Strengen bro, og nedover mot Lunde igjen, for gården var ikke synlig fra veien når vi kjørte oppover. Og der, ute på ei slette stoppet vi bilene og gården lå som ei perle rett på den andre siden av kanalen.

Sundbø, Sorenskrivergården

For et sted. Vakkert plassert ned mot kanalen. Gården var eid av stortingsmann A.G. Sundbø og farfar var forpakter. Pappa forteller at gården var på 100 mål dyrket mark den gangen, pluss skog. Og farfar var i skogen og hogg tømmer, og pappa, som da var 10-11 år gammel var ofte med å kjørte "Svarten" (hesten) med tømmerslep ned til kanalen. Sikkerhet på arbeidsplassen var nok ikke et mye omtalt tema den gangen.

Når Sundbø selv var hjemme fra Oslo, bodde han i andre etasje på gården, mens farmor, farfar og ungene bodde i første etasje. 

Gården var gammel og stua i andre etasje hadde i mange tilfeller blitt benyttet som rettslokale, det skal finnes kulehull i tømmerveggene der etter skytedrama. Historien forteller også at en av de som måtte stå for retten i stua i andre etasje var Gjest Baardsen, dessverre har jeg ikke funnet noe som kan bekrefte den historien, men jeg har heller ikke funnet noe som avkrefter den.

Og mens vi står der å beundrer dette nydelige stedet, så kommer selveste dronninga av Telemarkskanalen seilende forbi "Viktoria". Det kunne ikke passet bedre.

Da det kom to fritidsbåter kjørende nedover kanalen, på vei mot Kjeldal sluse, kastet vi oss i bilene for å rekke ned for å se slusingen.






Det var ikke alle som var like interessert i å se hvordan båter ble sluset igjennom




Så bar det nedover til Lunde igjen, og en stopp ved Sluseparken og Lunde Sluse






Det ble kaffe og sveler på Lunde Slusekro



Og jammen fikk vi se slusing av fritidsbåter her også
(synd vi ikke fikk sett slusing av en av kanalbåtene).





Vel, det var på tide å få i seg den siste slurken med kaffe og den siste biten med svele, og så komme seg videre på ferden.

Vi tok en snartur innom Lunde Bygdetun, også et flott sted, men jeg savnet informasjonsskilt her. Ingen navnskilt som fortalte hvor de ulike bygningene opprinnelig kom fra, men et søk på internett og med Asbjørn som guide fikk vi allikevel sett det som vi følte var viktig.

Flom skole, Flåbygd.
Skolen ble flyttet til Lunde bygdetun i 2013

Skolen mangler den utvendige gangen, men fundamentet er på plass. Dette, samt at skolen nå står på et "fremmed" sted, var nok noe av årsaken til at pappa ikke kjente den igjen. Men, en liten titt inn gjennom vinduet ga han noen gjenkjennende minner. Skolen var nemlig den samme som han gikk på når han bodde på Sundbø, Sorenskrivergården.

Bjerva gård

I 1900-tellingen står både oldefar Theodor og broren Olav oppført som bosatt på Bjerva. Olav var gårdsdreng, og Theodor (11 år gammel) var hjuring og visergutt. Jeg kan huske oldefar fortelle fra sin barndom, han nevnte aldri foreldre og søsken, men stadig kunne han si: "Jeg hadde det så godt på Bjerva. De var så snille med meg på Bjerva". Fattigdommen i hjemmet førte til at ungene, en etter en, enten måtte ta seg tjeneste ved gårder rundt om, eller ble satt bort til oppfostring på ulike steder. I 1910-tellingen bor Marie (den yngste av søstrene) også på Bjerva, hun ble også gift med en av sønnene på gården der.

Vi satte kursen for Landsmarka og Rønningen-Kåsa, hvor Brede og Thea bodde under folketellingen i 1900 og i alle fall frem til Thea døde i 1906. Det er uvisst hvor lenge Brede ble boende der etter at Thea falt fra.

Rydningen-Kåsa

Dette huset har nok også blitt påbygget etter at Brede og Thea bodde her


Nedenfor plassen ligger det et vann, som er forbundet med en elv som går et stykke bak huset og frem til neste vann.

I brevet som Brede Olsen sender til direktøren ved Eg Asyl i Kristiansand, hvor han har blitt bedt om å fortelle om hvordan Thea var, forteller han at hun har ved to anledninger forsøkt å drukne seg i en elv som renner i nærheten av der de bor, men om det var for å ta livet av seg, eller om det var "kun" for å skremme sine to småpiger, ja det kunne han ikke si.

Thea var innlagt på Eg Asyl for "Melancholia". Thea Olsen, 55 år, arbeiders kone, bosted Lunde Thelemarken, innkom 29. juli 1905, utskrevet som uhelbredet 3. desember 1905. Sykdom: Melancholia. Arkivreferanse: Eg sykehus, pasientjournal 1905, nr 3481, folio 127B. Thea døde 17. mai 1906, og i kirkeboken er "Hjernesygdom" oppført som dødsårsak.

Hun hadde før hun ble innlagt gått på "oppbyggende møter for å få syndernes forlatelse, men der var ingen tilgivelse at faa", står det skrevet i et notat jeg har funnet.

Bedehuset hun besøkte for å gå i disse møtene er nok sannsynligvis Tyri bedehus, som ikke ligger så veldig langt fra Rydningen-Kåsa.

Tyri bedehus i Landsmarka, Lunde

Bedehuset lå på veien tilbake til Lunde, men før vi reiste tilbake, tok vi turen videre innover Landsmarka.

"Midt i skogen" fant vi det nydeligste lille kapellet jeg noen gang har sett, og selv om vi ikke har noen familietilknytning til dette kapellet, så tryglet det nærmest om å bli avfotografert.







Vel, vi måtte videre på vår ferd


Og langt om lenge kom vi til Rønningen, huset her var også påbygget og modernisert, men vi traff på eieren, og fikk lov til å ta bilder på tunet der.
Bjørg S. og Asbjørn på tunet på Rønningen


 Og nå er vi tilbake til Ingeborgs historie, som jeg lovet tidligere i dette innlegget. Når Ingeborg fikk tryglet om å bli sendt tilbake til Lunde, fra Kristiania, med sin lille datter, ble hun plassert som tjenestejente på denne gården. Det var nok hennes kommende svigerfar som hadde en finger med i den avgjørelsen. Mest sannsynlig ville han ha jenta så langt vekk fra odelsgutten som mulig. Men, vi vet alle hvordan det endte, Ingeborg og Aslak Lundtveit fikk hverandre til slutt.


Det begynte å bli sent på ettermiddagen, og det var på tide å sette kursen mot Lunde sentrum igjen. Men igjen ble det noen stopp på veien.

Som nevnt før så bodde pappa et par steder i dette området, og når familien flyttet fra Sundbø, Sorenskrivergården, endte de opp på Ovakåsa, en mye mindre gård enn den de kom fra. Hva som var årsaken til at de flyttet vet jeg ikke. Det kan ha vært at gårdbruker Sundbø skulle ha tilbake gården sin, men det kan selvfølgelig ha vært andre grunner til at forpakterkontrakten ikke ble fornyet.

Ovakåsa var en gård med bare 40 mål dyrket mark, og den lå ulendt til oppe i ei bratt li. Dessverre så vi ikke gården, vi kjørte bare ned den bratte bakken hvor veien inn til gården tok av fra. Men pappa kunne fortelle at det var to damer som eide gården, de bodde i ei tømmerhytte "nede i svingen" og en av dem var blind. Familien bodde på Ovakåsa omtrent et år før de flyttet tilbake til Skien.

Vi var ikke ferdige med runden vår enda, så det bar videre, og på avstand fikk jeg tatt bilde av Lundefaret gård, den største gården i området. Dette var gården hvor den nest yngste av søskenflokken, Josefine Theodora, eller Dora som hun ble kalt, ble satt bort til oppfostring.

Lundefaret gård

Runden var avsluttet, og vi skulle reise opp igjen til Asbjørn og Bjørg, men nesten fremme så svingte bilen de satt i til høyre istedenfor til venstre, og de stoppet på en litt stor plass. Ut av bilen kom Asbjørn, og jeg gikk han i møte. "Vet du hvor du er nå?" spurte han. "Vel", svarte jeg, "sikker er jeg jo ikke, men jeg har en følelse av at vi er ved Ajer-skolen".

Jeg hadde tippet riktig. Og historien her er at når Ingeborg og Aslak hadde vært gift en stund, og Aslak var opptatt av felespill, så drev Ingeborg gården, med alt hva det omfattet. Hun stelte dyra og forsøkte å holde trådene så godt hun kunne, og handlet selvfølgelig, som så mange andre, på bok hos kjøpmannen. Men da dagen kom og gjelda skulle gjøres opp, så fantes det ikke penger. Kjøpmannen tok beslag i huset på gården, og fylte det med høy, så det ikke var mulig å bo der, og Ingeborg, Aslak og ungene måtte flytte ned på den gamle Ajer skolen. Ikke det som i dag betegnes som den gamle Ajer skolen, men den aller eldste Ajer skolen.

Midt i bildet sees et lite rødbrunt og lyst hus, det er plassen hvor den eldste Ajer skolen lå og hvor Ingeborg, Aslak og ungene måtte bo når kjøpmannen hadde tatt beslag i boligen deres. Det hører med til historien at Ingeborg måtte gå opp til Lundtveit for å ta seg av dyrene og drive gården etter beste evne, og historien ender heldigvis godt, de fikk betalt gjelda til kjøpmannen og fikk tilbake huset og kunne flytte inn etter en tid.

Dette bygget lå inntil en annen kant av den store plassen hvor vi stoppet, og her kjente pappa seg igjen. Forsamlingslokalet hadde fått et påbygg etter "hans tid", men han var ikke i tvil. Når han bodde på Ovakåsa gikk han på det som i dag omtales som den gamle Ajer skolen, og en gang måtte hele klassen (eller var det hele skolen), gå opp til forsamlingslokalet, som også fungerte som bygdekino. De skulle se på den "nye" filmen Kon-Tiki av Thor Heyerdahl, og så måtte de skrive stil om filmen etterpå. På spørsmål om hvor mange sider stilen hans ble på, svarte han "Tja, den ble vel på omtrent ei halv side".

Den "gamle" Ajer skolen
"I kjelleren der hadde vi sløyd" kunne pappa fortelle.

"Tjukkeste slekta"
Pappa, John, og to av hans tremenninger, Arthur og Asbjørn, 
de to sistnevnte er søskenbarn.

Det ble en opplevelsesrik dag. En stor takk til Asbjørn som var en aldeles utmerket guide på turen vår, og en stor takk til Bjørg og Arthur for at de har satt oss i kontakt med Bjørg og Asbjørn.