fredag 8. juli 2016

På tur i forfedrenes fotspor - Lunde, Telemark

Her for ikke lenge siden var jeg på tur i mine tippoldeforeldres fotspor i traktene Lunde, Telemark, og for en tur det ble. Vi reiste "mannsterke" herfra, min sønn som sjåfør og mine foreldre som passasjerer. I tillegg hadde vi avtalt at min kusine Trine skulle møte oss i Lunde, samt Bjørg og Arthur fra Rjukan og Bjørg og Asbjørn som var bosatt i Lunde.

Overraskelsen var stor da vi kom til Lunde og fikk beskjed om at vi alle skulle samles hjemme hos Bjørg og Asbjørn (vi hadde nemlig snakket om det i forkant at vi skulle ikke belaste dem med et besøk av "hele gjengen").

Men de hadde disket opp med nydelige snitter og en diger bløtkake til vår store overraskelse. Ja, det var både hyggelig og smakelig.

Her er vi samlet rundt bordet, fra venstre: Joe Kenneth Odden McDonnell,
Arthur og Bjørg Steinsrud, Asbjørn og Bjørg Jønholt

Trine Røllander, Eldbjørg og John Odden

Praten gikk lett og historiene ble mange, til tross for at mange av oss var totalt ukjente for hverandre.Jeg vil vel si at vi følte slektsskapet med en gang og var "gamle kjente".

Litt bakgrunn for turen må jeg ta med, for de som skulle snuble over dette innlegget og ikke har kjennskap til slektsforholdene fra tidligere.

Mine tippoldeforeldre, Brede Olsen og Thea Thostensdatter var på slutten av sine liv bosatt i Lunde, og flere av barna dere ble født her. Brede arbeidet ved Telemarkskanalen som "minerer", og har nok mest sannsynlig stått "litt nærme" når det smalt, for to av fingrene var borte og han hadde frakturer i både den ene albuen og det ene benet, samt at han var blind på det ene øyet. I 1900-tellingen står det at han er forhenværende vanfør kanalarbeider som understøttes av kanalvesenet.

Tippoldefar var anleggsarbeider og hadde vært Sør-Norge "rundt", før han til slutt endte opp i Lunde i Telemark.

På grunn av vanførheten så var han nok ikke særlig arbeidsdyktig på slutten av sine leveår, og familien måtte få hjelp fra Lunde fattigkommisjon. Deres ulykke og fattigdom har blitt min lykke som slektsforsker, for nettopp på grunn av dette finnes det utallige kilder hvor jeg finner informasjon om familien. Jeg skal ikke komme nærmere inn på det i dette innlegget, bare ta for meg turen vi hadde til Lunde, og litt av historien rundt plassene vi fikk se.

Først tok vi turen til Lundtveit, hvor Ingeborg og Aslak bodde. Ingeborg var den nest eldste datteren til Brede og Thea.

Lundtveit

Ingeborg ble ansatt som tjenestejente på Lundtveit, og som det så mange ganger går i slike tilfeller, så falt hun før odelsgutten Aslak. Dette falt nok ikke i god jord for bonden sjøl, og når det viste seg at Ingeborg hadde blitt svanger, ble hun sendt til Kristiania for å føde barnet sitt der. Skammen skulle nok ikke heftes ved gården. 

I 1899 får Ingeborg datteren Asborg, som er født i Kristiania. Og tilfeldigheten vil det slik at vi finner et brev på statsarkivet fra Kristiania fattigvæsen til Lunde fattigvsæsen. Aslak har nemlig ikke sendt penger til Ingeborg, så hun og datteren har ikke noe å leve av.

I kopi av brev fra Kristiania fattigvæsen til Lunde fattigvæsen vedr. støtte til Ingeborg når Aslak ikke har sendt henne penger, står det at hun bor i Orknøgt. 4 I hos Larsen. I adresseregisteret over Oslo i 1900 står det 2 personer som heter Larsen på denne adressen. Den ene er Hans Larsen som er jernbanearbeider og den andre er Simon Larsen som er snekker.

Det er vel nærliggende å tro at Ingeborg har fått kontakt med en av sin fars tidligere kompiser og at det derfor er jernbanearbeider Hans Larsen hun bor hos.
Orknøgt. ligger på Vålerenga. (Vi har senere funnet at Hans Larsen med familie også har bodd på Lunde, og han er opprinnelig fra Hønefoss, som er min hjemby).

Jeg kommer litt tilbake til Ingeborgs historie lenger ned i dette innlegget, og som vi alle vet så ble jo Ingeborg og Aslak gift til slutt, men først tilbake til nåtiden, og Asbjørns fortelling på Lundtveit. (Ingeborg var bestemor til Asbjørn og Arthur).

Aslak var felespiller og en god felespiller også. Telemark Museum har et bildekollage av 10 av Norges beste felespillere, en av felespillerne er Ole Bull, som "alle" kjenner til, og en av de andre som er avbildet er Aslak Lundtveit. Bildet henger også på veggen hjemme hos Bjørg og Asbjørn. Link til Digitalarkivet: her kan du se kopi av bildet.

Lundtveit var en forholdsvis stor gård på den tiden, og det ble tatt ut mye skog. Skogen ble hugget i sommerhalvåret, og fraktet ned for videre transport på vinteren. Hvis du tar en titt på bildet av Lundtveit igjen, så ser du ei bratt åsside på venstre side bak gården. På toppen der ble tømmeret dyttet utfor, slik at det kunne slepes videre ned til Telemarkskanalen, for videre frakt.

Aslak gikk i skogen for å hugge, og der møtte han en liten mann. En bitte liten mann, en grønnkledd en. "Du må ikke ødelegge hjemmene våre" sa han til Aslak, og så forsvant han igjen, like fort som han hadde dukket opp. Aslak fortsatte å hugge ned trær, og bare dager senere ble det sett ei ung og vakker jente nede blant høysåtene på jordet nedenfor Lundtveit. Jenta hadde hale, og like etter sto høysåtene i brann.

Asbjørn humrer og ler når han forteller historien (som jeg bare kort har gjenfortalt her). Den grønnkledde lille mannen kan jeg ikke umiddelbart forklare sier han, men jenta med hale var nok ei pen jente med ei lang flette som stakk ut nedenfor jakka. Jeg må innrømme at jeg fikk aldri klarhet i om høysåtene virkelig hadde blitt satt i brann.

Den musikalske Aslak var stadig på farten og spilte, han vant også flere landskappleiker i felespill I 1900  vant han både i Stavanger, Bergen og Kristiania, i 1906 i Bergen, i 1910 Kristiania og i 1920 i Kristiansund.


Etter å ha sett Lundtveit reiste vi videre på vår rundtur i forfedrenes fotspor, nå skulle vi til Grotevje, for å se stedet hvor familien bodde når min oldefar Theodor ble født i 1889, den første av Brede og Theas barn som ble født i Lunde. Familien bodde også her når Alfred ble født i 1892.

Grotevje
 Utsikten fra gården

For ei perle av et sted. Vel, tippoldefar eide dessverre ikke plassen, så det nytter vel ikke å komme nå å si at jeg har hevd på eiendommen.

Huset er påbygget etter den tiden når min familie bodde der, og man ser tydelig hvor den gamle muren har blitt forlenget og huset dermed blitt utvidet. Det så ut til å ha vært en sidebygning tilhørende gården, og mest sannsynlig var det der Brede og Thea og ungene bodde. På denne tiden arbeidet Brede på kanalen.

Det må ha vært i 1892 som Brede ble skadet og ble arbeidsufør. I 1893 tar Brede og Thea med seg hele ungeflokken og flytter til Solør, til Theas hjemtrakter. Den dele av deres liv skal jeg ikke skrive noe om her, bare konstantere at de bodde vekk fra Lunde i perioden høsten 1893 til november 1895.

I 1898, når datteren Marie blir født, bor de på Aanerød. Dessverre fikk vi ikke sett hvor Aanerød ligger i Lunde, da undertegnede hadde slumset litt med stedsnavnene i forarbeidet for turen, og ikke fått med det på lista. 

Men, vi tar da et hopp frem til midten av 1900-tallet. Min far, John Odden, har også bodd et par steder i dette området, og vi ville jo veldig gjerne se disse plassene også, så første stopp var Flåbygd. Vi kjørte over Strengen bro, og nedover mot Lunde igjen, for gården var ikke synlig fra veien når vi kjørte oppover. Og der, ute på ei slette stoppet vi bilene og gården lå som ei perle rett på den andre siden av kanalen.

Sundbø, Sorenskrivergården

For et sted. Vakkert plassert ned mot kanalen. Gården var eid av stortingsmann A.G. Sundbø og farfar var forpakter. Pappa forteller at gården var på 100 mål dyrket mark den gangen, pluss skog. Og farfar var i skogen og hogg tømmer, og pappa, som da var 10-11 år gammel var ofte med å kjørte "Svarten" (hesten) med tømmerslep ned til kanalen. Sikkerhet på arbeidsplassen var nok ikke et mye omtalt tema den gangen.

Når Sundbø selv var hjemme fra Oslo, bodde han i andre etasje på gården, mens farmor, farfar og ungene bodde i første etasje. 

Gården var gammel og stua i andre etasje hadde i mange tilfeller blitt benyttet som rettslokale, det skal finnes kulehull i tømmerveggene der etter skytedrama. Historien forteller også at en av de som måtte stå for retten i stua i andre etasje var Gjest Baardsen, dessverre har jeg ikke funnet noe som kan bekrefte den historien, men jeg har heller ikke funnet noe som avkrefter den.

Og mens vi står der å beundrer dette nydelige stedet, så kommer selveste dronninga av Telemarkskanalen seilende forbi "Viktoria". Det kunne ikke passet bedre.

Da det kom to fritidsbåter kjørende nedover kanalen, på vei mot Kjeldal sluse, kastet vi oss i bilene for å rekke ned for å se slusingen.






Det var ikke alle som var like interessert i å se hvordan båter ble sluset igjennom




Så bar det nedover til Lunde igjen, og en stopp ved Sluseparken og Lunde Sluse






Det ble kaffe og sveler på Lunde Slusekro



Og jammen fikk vi se slusing av fritidsbåter her også
(synd vi ikke fikk sett slusing av en av kanalbåtene).





Vel, det var på tide å få i seg den siste slurken med kaffe og den siste biten med svele, og så komme seg videre på ferden.

Vi tok en snartur innom Lunde Bygdetun, også et flott sted, men jeg savnet informasjonsskilt her. Ingen navnskilt som fortalte hvor de ulike bygningene opprinnelig kom fra, men et søk på internett og med Asbjørn som guide fikk vi allikevel sett det som vi følte var viktig.

Flom skole, Flåbygd.
Skolen ble flyttet til Lunde bygdetun i 2013

Skolen mangler den utvendige gangen, men fundamentet er på plass. Dette, samt at skolen nå står på et "fremmed" sted, var nok noe av årsaken til at pappa ikke kjente den igjen. Men, en liten titt inn gjennom vinduet ga han noen gjenkjennende minner. Skolen var nemlig den samme som han gikk på når han bodde på Sundbø, Sorenskrivergården.

Bjerva gård

I 1900-tellingen står både oldefar Theodor og broren Olav oppført som bosatt på Bjerva. Olav var gårdsdreng, og Theodor (11 år gammel) var hjuring og visergutt. Jeg kan huske oldefar fortelle fra sin barndom, han nevnte aldri foreldre og søsken, men stadig kunne han si: "Jeg hadde det så godt på Bjerva. De var så snille med meg på Bjerva". Fattigdommen i hjemmet førte til at ungene, en etter en, enten måtte ta seg tjeneste ved gårder rundt om, eller ble satt bort til oppfostring på ulike steder. I 1910-tellingen bor Marie (den yngste av søstrene) også på Bjerva, hun ble også gift med en av sønnene på gården der.

Vi satte kursen for Landsmarka og Rønningen-Kåsa, hvor Brede og Thea bodde under folketellingen i 1900 og i alle fall frem til Thea døde i 1906. Det er uvisst hvor lenge Brede ble boende der etter at Thea falt fra.

Rydningen-Kåsa

Dette huset har nok også blitt påbygget etter at Brede og Thea bodde her


Nedenfor plassen ligger det et vann, som er forbundet med en elv som går et stykke bak huset og frem til neste vann.

I brevet som Brede Olsen sender til direktøren ved Eg Asyl i Kristiansand, hvor han har blitt bedt om å fortelle om hvordan Thea var, forteller han at hun har ved to anledninger forsøkt å drukne seg i en elv som renner i nærheten av der de bor, men om det var for å ta livet av seg, eller om det var "kun" for å skremme sine to småpiger, ja det kunne han ikke si.

Thea var innlagt på Eg Asyl for "Melancholia". Thea Olsen, 55 år, arbeiders kone, bosted Lunde Thelemarken, innkom 29. juli 1905, utskrevet som uhelbredet 3. desember 1905. Sykdom: Melancholia. Arkivreferanse: Eg sykehus, pasientjournal 1905, nr 3481, folio 127B. Thea døde 17. mai 1906, og i kirkeboken er "Hjernesygdom" oppført som dødsårsak.

Hun hadde før hun ble innlagt gått på "oppbyggende møter for å få syndernes forlatelse, men der var ingen tilgivelse at faa", står det skrevet i et notat jeg har funnet.

Bedehuset hun besøkte for å gå i disse møtene er nok sannsynligvis Tyri bedehus, som ikke ligger så veldig langt fra Rydningen-Kåsa.

Tyri bedehus i Landsmarka, Lunde

Bedehuset lå på veien tilbake til Lunde, men før vi reiste tilbake, tok vi turen videre innover Landsmarka.

"Midt i skogen" fant vi det nydeligste lille kapellet jeg noen gang har sett, og selv om vi ikke har noen familietilknytning til dette kapellet, så tryglet det nærmest om å bli avfotografert.







Vel, vi måtte videre på vår ferd


Og langt om lenge kom vi til Rønningen, huset her var også påbygget og modernisert, men vi traff på eieren, og fikk lov til å ta bilder på tunet der.
Bjørg S. og Asbjørn på tunet på Rønningen


 Og nå er vi tilbake til Ingeborgs historie, som jeg lovet tidligere i dette innlegget. Når Ingeborg fikk tryglet om å bli sendt tilbake til Lunde, fra Kristiania, med sin lille datter, ble hun plassert som tjenestejente på denne gården. Det var nok hennes kommende svigerfar som hadde en finger med i den avgjørelsen. Mest sannsynlig ville han ha jenta så langt vekk fra odelsgutten som mulig. Men, vi vet alle hvordan det endte, Ingeborg og Aslak Lundtveit fikk hverandre til slutt.


Det begynte å bli sent på ettermiddagen, og det var på tide å sette kursen mot Lunde sentrum igjen. Men igjen ble det noen stopp på veien.

Som nevnt før så bodde pappa et par steder i dette området, og når familien flyttet fra Sundbø, Sorenskrivergården, endte de opp på Ovakåsa, en mye mindre gård enn den de kom fra. Hva som var årsaken til at de flyttet vet jeg ikke. Det kan ha vært at gårdbruker Sundbø skulle ha tilbake gården sin, men det kan selvfølgelig ha vært andre grunner til at forpakterkontrakten ikke ble fornyet.

Ovakåsa var en gård med bare 40 mål dyrket mark, og den lå ulendt til oppe i ei bratt li. Dessverre så vi ikke gården, vi kjørte bare ned den bratte bakken hvor veien inn til gården tok av fra. Men pappa kunne fortelle at det var to damer som eide gården, de bodde i ei tømmerhytte "nede i svingen" og en av dem var blind. Familien bodde på Ovakåsa omtrent et år før de flyttet tilbake til Skien.

Vi var ikke ferdige med runden vår enda, så det bar videre, og på avstand fikk jeg tatt bilde av Lundefaret gård, den største gården i området. Dette var gården hvor den nest yngste av søskenflokken, Josefine Theodora, eller Dora som hun ble kalt, ble satt bort til oppfostring.

Lundefaret gård

Runden var avsluttet, og vi skulle reise opp igjen til Asbjørn og Bjørg, men nesten fremme så svingte bilen de satt i til høyre istedenfor til venstre, og de stoppet på en litt stor plass. Ut av bilen kom Asbjørn, og jeg gikk han i møte. "Vet du hvor du er nå?" spurte han. "Vel", svarte jeg, "sikker er jeg jo ikke, men jeg har en følelse av at vi er ved Ajer-skolen".

Jeg hadde tippet riktig. Og historien her er at når Ingeborg og Aslak hadde vært gift en stund, og Aslak var opptatt av felespill, så drev Ingeborg gården, med alt hva det omfattet. Hun stelte dyra og forsøkte å holde trådene så godt hun kunne, og handlet selvfølgelig, som så mange andre, på bok hos kjøpmannen. Men da dagen kom og gjelda skulle gjøres opp, så fantes det ikke penger. Kjøpmannen tok beslag i huset på gården, og fylte det med høy, så det ikke var mulig å bo der, og Ingeborg, Aslak og ungene måtte flytte ned på den gamle Ajer skolen. Ikke det som i dag betegnes som den gamle Ajer skolen, men den aller eldste Ajer skolen.

Midt i bildet sees et lite rødbrunt og lyst hus, det er plassen hvor den eldste Ajer skolen lå og hvor Ingeborg, Aslak og ungene måtte bo når kjøpmannen hadde tatt beslag i boligen deres. Det hører med til historien at Ingeborg måtte gå opp til Lundtveit for å ta seg av dyrene og drive gården etter beste evne, og historien ender heldigvis godt, de fikk betalt gjelda til kjøpmannen og fikk tilbake huset og kunne flytte inn etter en tid.

Dette bygget lå inntil en annen kant av den store plassen hvor vi stoppet, og her kjente pappa seg igjen. Forsamlingslokalet hadde fått et påbygg etter "hans tid", men han var ikke i tvil. Når han bodde på Ovakåsa gikk han på det som i dag omtales som den gamle Ajer skolen, og en gang måtte hele klassen (eller var det hele skolen), gå opp til forsamlingslokalet, som også fungerte som bygdekino. De skulle se på den "nye" filmen Kon-Tiki av Thor Heyerdahl, og så måtte de skrive stil om filmen etterpå. På spørsmål om hvor mange sider stilen hans ble på, svarte han "Tja, den ble vel på omtrent ei halv side".

Den "gamle" Ajer skolen
"I kjelleren der hadde vi sløyd" kunne pappa fortelle.

"Tjukkeste slekta"
Pappa, John, og to av hans tremenninger, Arthur og Asbjørn, 
de to sistnevnte er søskenbarn.

Det ble en opplevelsesrik dag. En stor takk til Asbjørn som var en aldeles utmerket guide på turen vår, og en stor takk til Bjørg og Arthur for at de har satt oss i kontakt med Bjørg og Asbjørn.